Har du hygget deg med en utsøkt middag i Frankrike kan ofte et glass Calvados som avslutning være en god ide.

Tekst Bengt Morten M. Wenstøb, foto Dreamstime.com, Vinmonopolet.

Det sies at navnet Calvados kommer fra et fartøy fra den spanske armada med navnet El Calvador som forliste i en storm. Når fartøyet forliste feiret man med eplesprit. Dette utviklet seg til en stor fest som mange i Frankrike fikk høre om.
Det finnes tre appellation Calvados: Calvados, Calvados Pays d’Auge og Calvados Domfrontais.

  • Appellation Calvados står for mesteparten av produksjonen av Calvados. I dette området blir gjerne eplene kolonnedestillert.
  • Appellation Calvados Pays d’Auge står for en fjerdedel av Calvados produksjonen. I dette området går gjerne eplene gjennom en dobbelt pot destillasjon.
  • Appellation Calvados Domfrontais står for en svært liten del av Calvados produksjonen. I dette området tilsettes også pærer og gjennomgår en destillasjon i en kolonne tradisjon.

Calvados kan bli svært gammel og tradisjonen er at etiketten gjenspeiler den yngste årgangen. Noe som i praksis betyr at en 20 år gammel Calvados også kan inneholde både 30 og 40 år gammel Calvados.
Epler setter selvfølgelig smak til Calvados, men det aller viktigste er fatlagring, som runder av smaken.
Calvados deles gjerne inn etter årgang og kan ha benevnelsene XXX eller VS som er to år gammel. Old, reserve eller Vieux som er tre år gammel. VO, VSOP eller Vieille Reserve som er fire år gammel og Napoleon, Hors D’age eller Age Inconnu som er seks år gammel.
Calvados kan også ha betegnelsen XO, men da er det ofte svært gammelt fatlagret brennevin.

Det er også forsøkt laget eplebrennevin i Norge, men det er nok neppe på det nivået Calvados kan presentere. Men vi får se hva fremtiden kan bringe.
Det finnes flere gode leverandører av Calvados til Vinmonopolet, en av de er Chateau du Breuil.
For de som har lyst til å lære å kjenne Calvados anbefaler jeg en rimeligere utgave før man velger de riktig gamle. Da vil man også bli kjent med kvalitet og merke forskjell på pot og kolonne tradisjonen. De rimelige utgavene er nok skarpere i spritsmaken enn de dyrere, som er mer avrundet pga lang fatlagring.
Et godt alternativ til de som har lyst til å prøve Calvados kan jeg anbefale Chateau du Breuil Fine Calvados. Dette er en Calvados som kommer fra Pays d’Auge. Den har smak av eple, krydder og fat med vanilje og ikke minst god fylde. Kan gjerne serveres som en aperitiff eller som en avslutning på et kraftig måltid.
Selv velger jeg oftere en god Calvados enn et glass Cognac etter et godt måltid med venner. Mange ville kanskje valg motsatt. Det viktigste er at det blir en god opplevelse.
Skal du virkelig koste på deg en utsøkt Calvados kan jeg anbefale en 20 år gammel Ch. du Breuil Réserve des Seigneurs X.O. Riktignok er prisen tett opp til 700,- på vinmonopolet, men du får en fantastisk god opplevelse av fransk eplebrennevin.

Skrevet av Bengt Morten Wenstøb.

Første møte med Kreta

Sommeren 2016 hadde jeg mitt første møte med viner fra Kreta. Interesseorganisasjonen Wines of Crete hadde sin vinmesse i Oslo og jeg var så heldig å kunne få delta på denne. Både ved å smake på vinene ved bordene, men også muligheten til å være deltaker på en Masterclass.
Mitt første møte med viner fra Kreta var veldig hyggelig og jeg oppsummerte det i en artikkel om viner fra Kreta som ble publisert i Bulletin 3/2016.
De fleste har et forhold til Hellas. Enten gjennom ex. Phil. studier ved et universitet og ens første møte med de store tenkerne Aristoteles, Platon eller Sokrates, eller den første interrail turen som ungdom.
Andre som godt voksne og besøk i Athen og da gjerne Akropolis og gamlebyens fortausrestauranter. Ofte med en kald øl eller Retsina med smaken av kvae til et klassisk gresk måltid. Alle sammen fornøyde. Grekere er hyggelig mennesker, men man må ikke glemme de greske øyer. Det er her jeg liker meg best. Mer ro, mer stillhet og mulighet for refleksjon. Etter å ha besøkt både Athen, Lesbos og Kreta vet jeg at for mange grekere er troen viktig. Det har mitt møte med Toplouklosteret på Kreta og deres Abbed vist meg. Jeg møtte han 6 juni 2016 i Oslo, og møter han gjerne igjen. En refl ektert mann som lager gode viner.
Ofte skriver man om vin i kommersiell sammenheng, men vin har også hatt en viktig betydning hos troende både i den gresk-ortodokse kirke, men også den romersk katolske. Både som symbol og i ritualer som nattverden. La oss dvele litt ved det. Kan det være slik at vin skal sees i en sammenheng og ikke bare over-konsumeres slik det ofte gjøres i vår moderne sivilisasjon. Kanskje Kreta mer enn noen har forstått verdien av å nyte vin og mat ettertanke, ro og stillhet. Gjerne i en guddommelig kontekst.
Det er disse tankene jeg satt igjen med etter mitt første møte med Kreta og dets viner. Flotte representanter for tradisjon og stolthet symbolisert ved spennende viner.
Skal man forstå Kreta må man også bli kjent med vinregionene, druene, terroir og hvilke ambisjoner man har for fremtiden i det internasjonale markedet. Wines of Crete har et ønske om å konkurrere med andre vinland på kvalitet. Det er ingen grunn til at de ikke skal kunne klare nettopp det. Ser man på land som Australia, men også Portugal og Argentina handler det først og fremst om å få frem sin egen vinstil. Kanskje er det ikke alltid et mål å kopiere Frankrike.
De store utfordringene Kreta/ Hellas har hatt har også påvirket gresk vinproduksjon. Skatte- og avgiftsøkninger kan influere på mulighetene til å eksportere. Men ikke minst kan midlene som settes av til markedsføring reduseres. Derfor er det utfordrende å være vindyrker på Kreta og man er avhengig av at internasjonale investorer investerer i kretisk vin. Wines of Crete forsøker å møte disse utfordringene. Min erfaring er at de er profesjonelle og får frem mye positivt om Kreta og hvorfor man bør prøve nettopp deres viner. Nå gjelder det at denne pasjonen smitter over på turister, det internasjonale markedet og vinskribenter. For den som søker er det mye spennende å oppdage, dufte, smake og ikke minst se sammenhengen mellom kretisk mat og tradisjon. Det er nok slik mange hevder at mat, vin og ferie skaper en helt spesiell atmosfære. Det er muligheter til å få denne opplevelsen til å vare lengre, men da bør man gå på oppdagelsesreise på Kreta og kanskje noen ganger bytte ut badebukse og svømmebasseng med et møte hos en lokal vingård. De har ære, stolthet og god vin.

Det finnes flere klosterviner i Hellas. Munkeøyen Athos er også et sted for spennende viner. Det har ikke vært naturlig å se nærmere på deres viner eller besøke øyen, men vinen Mount Athos Vineyards 2006 er absolutt vel verdt å prøve. Kanskje kan det ved en senere anledning være mulig å fordype seg i klosterviner og klosterlivet. Mye av den europeisk vintradisjon har sine røtter i klostertradisjonen. Selv den katolske biskopen i Oslo, Bernt Eidsvig, har tilbrakt noen år i et vinkloster, Kloster Neuburg i Østerrike med egen vinbutikk. Selv om dette selvfølgelig ikke er klosterets viktigste virke.

Fakta om Kreta

Mange forbinder Kreta med sol, sommer og bading, men Kreta har også en rik kulturhistorie.
Kreta er en av de største øyene i Middelhavet. Med et areal på 8 300 kvadratkilometer og over 600 000 innbyggere har selvfølgelig Kreta en viktig rolle å spille både i forhold til gresk økonomi og tradisjoner.
Kreta består hovedsakelig av tertiær kalkstein i øst- vestlig retning, noe som har betydning for produksjon av vin.
Mytologi er viktig på Kreta og en av de viktigste som ofte refereres til er guden Zevs. Det er ikke alltid lett å vite hva som er sant og hva som er myter. Et eksempel på dette er Minotauros, uhyret som var halvt menneske og og halvt okse og som fortærte unge kvinner og menn frem til helten Thesevs kom og bisto og drepte den.
En annen myte var Daidalos (for øvrig et navn på et svensk forlag som utgir bøker om nettopp fi losofi , kanskje ikke tilfeldig) byggmesteren og hans sønn Ikaros som fl yktet med vinger de hadde laget selv.
Kreta er en del av Hellas, men samtidig har de sitt særpreg både kulturelt, økonomisk og historisk. I 1913 ble Kreta en del av Hellas. Noe av grunnen var nok at de historisk har kjempet mot andre for å bevare sin identitet som romere, bysantinere, venetianere, osmanske tyrkere og ikke minst det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Kreta har både middelhavsklima og nordafrikansk klima. Det kan være fuktig klima, men det er milde vintre og sjelden snø i lavlandet.
Økonomien på Kreta baserer seg på landbruk og de er selvforsynte. Således er de ikke avhengig av turistnæringen som mange andre deler av Hellas er det. Hjertet i kretisk økonomi er jordbruk, foredling og tjenester. Kreta har høyere gjennomsnittsinntekt enn resten av landet. Ledigheten er også lav.
Vin og olivendyrking er viktig for Kreta og vil også kunne eksporteres mer med suksess.

Kreta har noen veivalg framfor seg som vil få konsekvenser for den unge generasjon som vokser opp på øya. Skal man kommersialisere øya for å tekkes turistenes stadig økende krav eller skal man ta vare på sin særegenhet og bygge videre på det? Vinproduksjon på Kreta er et eksempel på det siste der man dyrker frem egne druer og en egen vinstil. Dette kan også gjøres i forhold til andre varer og produkter.
En annen utfordring er mennesker fra andre EU land som kjøper opp eiendommer på Kreta.

Skal man ta vare på det kretiske er det viktig å ikke få så høye boligpriser at fastboende føler seg tvunget til å fl ytte. En balansegang er nødvendig og den forsiktige utenlandske investeringen i det kretiske vinmarkedet der man får lov til å bevare sitt særpreg, men samtidig får tilført kapital til å konkurrere på det internasjonale markedet, er en farbar vei.
Kreta har jo også tilpasset seg mer det internasjonale vinmarkedet ved å bruke internasjonale druesorter som sauvignon blanc, roussanne og chardonnay. Samtidig har de tatt vare på liatiko, plyto og vidiano.
Kanskje klarer man å videreforedle lokale og internasjonale druetyper og nye vinstiler det internasjonale markedet kan ta del av, som noe nytt og spennende. Jeg tror et bevisst vinpublikum som verdsetter nye smaksoppdagelser i vinverdenen har mye å glede seg til. Kreta kan bli den internasjonale vinblomsten mange ikke kjente til, men ble god venn med.

Vinmonopolets rolle og viner fra Kreta

Norge er i en særstilling med Vinmonopolet og en svært regulert markedstilpassing til global vinhandel som har både markedskonkurranse og regulatoriske mekanismer, og som skal ivareta hensynet til bruk og misbruk.
Dette tjener de store kjente firmaene og landene på og de små regionene som Kreta blir utfordret.
Etter en samtale med Vinmonopolet viser det seg at det er tre viner fra Kreta tilgjengelig for konsumentene. Disse er Mediterra Assyrtiko 2014, Mediterra Xerolithia 2013 og Mediterra Mandilari Langada 2013. Vinmonopolet er veldig tydelig på at de ikke har noe imot at flere viner fra Kreta finner plass i hyllene, men da må norske importører ta initiativ til dette, da Vinmonopolet selv ikke er importør. I dag har Vinmonopolet ingen konkret informasjon om Kreta på nettet. Det er også lite skrevet om Kreta i Vinbladet. Vinmonopolet overlater til markedet å øke interessen for viner fra Kreta, men samtidig har de et selvstendig ansvar for å få frem nye regioner så kundene selv kan gjøre beviste valg.

Med den interessen nordmenn viser for Kreta både i forhold til kultur, tradisjon, mat og drikke burde det være naturlig at Vinmonopolet lanserer mer aktivt vinalternativer fra Kreta. Det vil jeg tro mange kunder ville ha satt pris. Men det er det selvfølgelig opp til Vinmonopolet å vurdere.
Når det finnes tre alternativer å velge mellom fra Kreta viser det at Vinmonopolet i liten grad har fått frem bredden av de viner som Kreta kan vise frem. Kanskje det kan bli aktuelt i 2018 å introdusere Kreta for kundene i Vinbladet de selv utgir.

Druer på Kreta- Fra det internasjonale til det lokale

Kreta legger veldig vekt på å dyrke sine lokale druer og utvikle lokale viner som de ønsker å utvikle for det internasjonale markedet. Noen av disse druene er Vidiano, Vilana,Thrapsathiri, Malvasia di candia, Spina Muscat, Daphni, Plyto, Kotsifali, Mandilari og Liatiko.
Samtidig bruker de internasjonale druer som Sauvignon blanc, Roussanne, Chardonnay, Syrah, Mourvedre, Cabernet sauvignon og Merlot.

Wines of Crete

Wines of Crete er en paraplyorganisasjon som forsøker å samle alle gode vinressurser på øya med det hovedformål å fremme og å gi økt annerkjennelse av kretisk vin både i og utenfor Hellas. Samt utvikle økt interesse for vinturisme til Kreta basert på de verdier og attraksjoner man kan vise frem.

«There’s a place in the middle of the wine- dark sea called Crete, a lovely, fruitful land surrounded by the sea.»

The Odyssey, Homer

Dette gjøres gjennom profesjonalisering av markedsføringen av viner fra Kreta. Mens man tidligere fortjent eller ufortjent hadde et rykte om å masseprodusere vin med lav kvalitet, er det nå et økt fokus på kvalitet og høy verdiskapning.
Wines of Crete har åpenbart forstått verdien av å ha kvalitet på informasjonsmateriale, vinsmakinger i inn og utland samt tettere kontakt mellom potensielle kunder og de som produserer vin. Et eksempel på dette er Wines of Crete sin vinmesse både i 2016 og 2017 i Oslo.
Gjennom profesjonell markedsføring av vingårdene på Kreta ved brosjyrer og fi lmer knyttes potensielle kunder tettere opp mot vinene. Et økt fokus på kvalitetsviner og lokale druer har gitt resultater. Utfordringen er om man klarer å opprettholde kvalitet over tid. Det krever tilførsel av kapital, men også at vingårdene på Kreta samles om felles mål. Det er grunn til å tro at det er nettopp det Wines of Crete er i ferd med å lykkes med.

Toplou-klosteret

Mitt første møte med Toplou-klosteret var møtet med Abbeden Philotheos Spanoudakis på Wines of Crete i Oslo. Vi kunne ikke forstå hverandre. Han snakket gresk og jeg snakket norsk. Men han hadde en stoisk ro som fascinerte meg. Du så på hans kraftige never at dette var en mann som hadde arbeidet på vinmarkene i årtier. Han kunne sitt håndverk og han var del av noe større. Det guddommelige. Sammen med de andre klosterbrødrene dyrker de vinmarken. Tidsbegrepet er underordnet. Toplou har møtt mange utfordringer både i forhold til krig og andre katastrofer, men de har overlevd hver gang. Nå har stillheten senket seg.

Det gresk-ortodokse klosteret ble grunnlagt på 1400-tallet. Klosteret har i dag en utstilling med Bysantinske ikoner, bøker og dokumenter. Og spisesalen er utsmykket med freskomalerier. Det er vakkert, tidløst og det er historie.
Mitt første møte med viner fra Toplou var spesiell og jeg smakte først og fremst deres dessertvin. Noe som smakte utmerket og ble servert av Abbeden selv.
Toplou produserer røde, hvite, rose og dessertvin.
De er svært opptatt av at vinene skal være basert på økologiske prinsipper. De produserer to hvitviner. Toplou Thrapssathiri-Vilana og Toplou Chardonnay. Den første er basert på to klassiske greske vindruer, Thrapsathiri og Vilana. Det er en tørr hvitvin. Den skiller seg fra den andre hvitvinen som produseres på chardonnay-druer. Her handler det mye om jordsmonn som innvirker på smak og duftbilde. Chardonnay kan gro nesten hvor som helst, men formes av varme og solenergi. Kreta har et krevende klima og det er ikke uvanlig at vinene da får et smaksutrykk av blant annet tropisk frukt.
Det produseres tre rødviner på klosteret. Toplou Liatiko-Mandilari, Toplou Merlot-Syrah og Toplou Syrah. Dette er kraftige rødviner som må matches med kraftig mat og gjerne krydder. Den første rødvinen Toplou Liatiko-Mandilari er laget på liatiko i kombinasjon med mantilari. Dette er en god tørr rødvin med lang ettersmak. Toplou Merlot-Syrah er en tørr rødvin med noe tanniner og hint av rød bær og en dyp rød farge. Toplou Syrah er en endruevin basert på syrah druer. Disse er fra den østlige delen av Kreta. Den er fatlagret, et år på eikefat og to år på flaske.
Toplou sin dessertvin er et kapittel for seg selv. Vinen utvinnes av den greske røde druen liatikos som presses og fermenteres et par måneder. Vinen er en vel bevart hemmelighet. Laget ved det hellige klosteret etter eldgamle tradisjoner. Gir en god og søt smak som passer både til nøtter, men også frukt og sjokolade.
Toplou lager viner på mange av de tradisjonelle greske druene, men de har også valgt å produsere druer på internasjonale kjente druer. De har som mål å nå et hjemmemarked med sine druer, men også et internasjonalt marked. Kombinasjonen klosterets historie, en Abbed som ruver i terrenget og kretisk tradisjon og historie får flere til å velge deres produkter.
Vinene som har et internasjonalt preg vil nok også treffe det norske markedet. Norge, som har tradisjon for å grille vil sannsynligvis like mange av de røde vinene som er kraftige og takler grillkjøtt og mye krydder.

Boutari Estate- Fantaxometocho

Boutari-vingården på Kreta ble etablert i 2004. Det er en svært moderne vingård i europeisk sammenheng. Boutari Winery er bygget utenfor Skalani landsby, på Fantaxometocho Estate. Noen kilometer utenfor sentrum av Heraklion. Historien forteller at det også ble dyrket vin her i antikken.
Boutari selskapets formål er å legge grunnlag for å lage kretiske viner av høy kvalitet. Dette for å muliggjøre eksport, men også konkurrere med godt innarbeidede vinland som Spania og Italia.
På en høyde på mellom 170 og 215 meter over havet, på en 7 hektar tomt, blir det på den privateide Boutari-vingården dyrket vin basert på prinsippene om økologisk landbruk.
Valget av plassering av vingården på nordsiden av bakken gjør at vingården er beskyttet mot livas, den varme sommervinden fra sør, og man drar nytte av vindene i det kretiske havet. Jordtype er leire, kalkstein, med god drenering.
Det produseres flere typer viner på gården som hvite, røde og dessertviner. En av hvitvinene Fantaxometocho produseres på chardonnay, malvasia aromatica og vilana. Dette er en tørr hvitvin. Det produseres også en tørr rødvin, Skalani, som er dyrket på druene kotsifali og syrah. De to dessertvinene som produseres på vingården er Moschato Spinas og Iouliatiko. Den første er laget på druen moschato spinas og den andre på liatiko. De viktigste druene på vingården er vilana, malvasia aromatica, vidiano, kotsifali og liatiko.

I fremtiden ønsker man å produsere nye vintyper og det er åpenbart at man har et stort potensiale til å eksperimentere seg frem til nye viner basert på lokale druer. Den profesjonelle tilnærmingen til moderne teknologi både i forhold til vitikultur, men også vinmaking har vingården som mål og produsere viner som gjenspeiler det tradisjonsrike. Det krever refl eksjon og respekt for tradisjon og historie. Noe de har all grunn til å lykkes med.

Minos- Miliarakis Winery

MINOS produserer viner av de lokale druevariantene som kotsifali og mandilari for de røde vinene og vilana, vidiano for de hvite vinene. En del av produksjonen av rødvin lagres på franske eikefat som rommer 225 og 300 liter hver. Minos forsøker å markedsføre den kretiske vintradisjonen gjennom sine varianter av druer og metoder som aldri tidligere har blitt benyttet på Kreta. Det produseres mest rødvin (45%) og hvite (40%). Det lages også rosevin 80% av dem er tørre. Dessertvinene som produseres er medium tørre og medium søte. De viktigste druene for Minos er vilana, vidiano, thrapsathiri, kotsifali, mandilari og syrah.

Minos har også planer for fremtiden og ønsker å satse på lokale drueslag. Noen ganger med et internasjonalt smaksbilde, spesielt i forhold til rødvin. Dette er grunnen til at de hvite vinene er basert på lokale druer, mens de røde også har et lite innslag av syrah, mourvedre og grenache rouge.
Det virker som konsumenter mer enn tidligere er villige til å smake lokal vin fra Kreta basert på lokale druer. Noe som også har medført at lokale vingårder har begynt å tro på sine produkter. Det gjør at kretiske viner kan nå det internasjonale markedet.

Vinstil og Kretas fremtid som vinprodusent på det internasjonale markedet

På Wines of Crete-messene i Norge har Kreta og kretisk kommersiell vinproduksjon forsøkt å komme inn på det norske markedet. Noe som ikke er lett i seg selv både i forhold til vinmonopolets politikk og konsumenters atferd.

Kreta er en annen vinregion enn for 30 år siden. Der man tidligere reiste til Kreta på ferie og fi kk servert bordvin av ymse kvalitet har man nå en mer profesjonell tilnærming til presentasjon av sin vin.
Økte kostnader rammer også vinprodusentene og deres fortjeneste på sine produkter. Utvikling av kvalitetsvin på Kreta vil handle om at flere utenlandske investorer er villig til å investere i deres produkter. Noe jeg tror det er interesse for. Samtidig må investorene ikke legge som premiss at det bare skal utvikles internasjonale mainstream viner basert på internasjonale preferanser.
Det er grunn til å tro at det er først og fremst på rødvinsområdet Kreta kan konkurrere. De klarer å produsere kraftige rødviner som både kan konkurrere med Bordeaux, Barolo og kraftige rødviner fra Spania og Portugal. Men dette er sterke og kraftige viner man ikke kan sitte og leske seg med på terrassen, men er avhengig av å kombinere med mat, gjerne kraftige kjøttretter. Slik kan man anta at vinene passer godt til nordiske ganer. Dette er viner som også passer til krydret mat.

Utfordringene for Kreta i forhold til rødvinsproduksjon handler om hva man skal satse på. Kreta har vært veldig opptatt av å ta vare på det kretiske vinutrykket. Dette innebærer å satse på lokale druer. Wines of Crete sin kommersielle strategi er å få konsumenter til å drikke en annerledes type viner enn det man er vant til. Utfordrende, men mulig. Men man våger ikke å satse på strategien fullt ut. Man velger også internasjonale druetyper.
Strategien til Wines of Crete må være mer målrettet i forhold til nye markeder. De innovative våger ofte å smake nye produkter. Det er annerledes med de konsumenter som tradisjonelt drikker bordvin og er fornøyd med det. Den mest fornuftige satsingen vil sannsynligvis være å basere et konsept på mat, vin og opplevelse. Da vil man rendyrke det kretiske utrykket. I det kan man få det brede lag av konsumenter til å våge å smake noe nytt og spennende.
I forhold til hvitvin har Kreta en vei å gå. Der man innen rødvin åpenbart kan konkurrere med de store vinlandene er dette ikke like åpenbart på hvitvinens domene. Man har sterke merkevarer som Vinho Verde, Chablis, Sancerre, tyske Riesling viner og viner fra den nye verden. Kretisk hvitvin skal konkurrere med disse. Spørsmålet blir da skal de konkurrere som et reelt alternativ til noen av de eller skal de utfordre med en ny egen hvitvin stil. Det bør være det siste basert på lokale druer. Satsingen på chardonnay er utfordrende i det internasjonale markedet. Kan det være en ide å velge en annen retning og utvikle en ny type musserende vin av høy kvalitet? Tatt i betraktning den betydelige mengde europeiske gjester Kreta har hvert år, og der ofte en aperitiff hører med, kan kanskje nettopp noe nytt musserende med lokale druer bli noe som kan tas med tilbake til hjemlandene.

Rosevin fra Kreta vil sannsynligvis også i fremtiden være et lite nisjeprodukt for de spesielt interesserte. Rosevin har aldri helt tatt av selv om det konsumeres en del i Europa. En må da eventuelt utfordre tilvente konsumentvaner. Skal man da lykkes må man forbinde rosevin med andre produkter. Hva med rosevin og filosofi eller det intellektuelle? Hva med oliven og sitrus eller honning? Mulighetene er mange, men det er vanskelig å bygge opp en merkevare. Tiden vil vise om man lykkes.
Dessertvin eller Sweet Wines kan Kreta tilby fl ere alternativ av. En av de fra Toplou klosteret. «Tid og synkronitet» het en bok jeg leste en gang. Noe som er en utmerket beskrivelse av Toplou. Det handler om historisk tid, men også øyeblikkets stillhet. Det er her dessertvinen kommer til sin rett. Som en tidløs drikk beregnet på et øyeblikks refl eksjon der nytelse fremheves. Gjerne i kombinasjon med sjokolade, nøtter eller oster.

Kreta har alle forutsetninger for å utvikle gode dessertviner, men det er et begrenset marked. Man bør derfor være tydelig på strategi for å nå denne målgruppen.
Det er tydelig at Kreta ønsker å utvikle viner basert på lokale druer for eksport. I dag eksporterer Kreta sine viner bl. annet til Tyskland, Belgia, Sveits, Nederland, USA, Canada, Russland, Kina og selvfølgelig Norge. Det utfordrende er å finne et internasjonalt konsumentmarked, noe Kreta er i ferd med å gjøre.
Slik jeg har forstått det kretiske vinmiljøet er det først og fremst innen de røde og hvite vinene de ønsker å få frem nye vinutrykk og kvalitet. Man har tonet ned kvantitet og de klassiske bordvinene. Det er sannsynligvis en riktig retning å gå. Nå fremheves smaksrike viner av høy kvalitet. Wines of Crete har gjort mye riktig og samlet de kretiske vin miljøene og utviklet en felles strategi.
Nå er det nødvendig å gå et steg videre og satse på nye produkter, og et av de bør være utvikling av en musserende kvalitetsvin. Kanskje noen våger å utvikle en musserende rose som et bumerke for kretisk suksess.
Klostertradisjonen har alltid stått sterkt i vinens verden og mye takket være munkenes nitidige arbeide har det blitt utviklet vin gjennom fl ere hundre år. Kreta er intet unntak. Toplou klosteret står som en historisk søyle over klosterlivets bidrag til vinens historie.
Viner fra Toplou har blitt en eksportvare takket være deres karismatiske Abbed. I årene som kommer kan man fremheve dette mer. Når Kreta ønsker å få frem sitt særpreg så handler det mye om tro, mat og vin. Dette bør man få frem i sin presentasjon av kretiske viner i det internasjonale markedet.

Kreta er først og fremst solens rike for mange konsumenter der man nyter kretisk historie, livskvalitet, tidløshet, et spennende kjøkken og gjestfrihet.

Kreta har mye å tilføre vinens verdens. Nå kan vinens verdens oppdage Kreta- Mulighetenes øy.

 

Skrevet av Bengt Morten Maximilian Wenstøb

Helt nordvest i Portugal ligger den historiske Minho-provinsen, hvor man har laget vin siden 800- tallet. I dag er Vinho Verde regionen kjent for sine friske og lette hvitviner, med balansert syre og lavt alkoholinnhold. Vinho Verde viner er meget anvendelig som aperitiff eller som følge til lette retter og sjømat.

Lokale druevarianter i Vinho Verde er Loureiro, Trajadura, Arinto og klassikeren Alvarinho.

Flere Vinho Verde produsenter hadde meldt sin ankomst og noen drar kanskje kjensel på noen av navnene som A&D, Adega De Moncao, Adega Ponte De Lima, Aveleda, Casal De Ventozela, Casa Senhorial de Reguengo, Campelo, Melodia, Quintas das Arcas, Quinta da Lixa, Soalheiro, Solar de Serrade, Valados de Melgaco, Vercoope og Viniverde.

Med muligheter for å delta på Master Class med vinskribent Merete Bø og Winemakers Dinner senere på kvelden var det store muligheter for å få en dypere innsikt i vinproduksjon og vinalternativer.

Som man så ofte opplever på vinmesser er Winemakers Dinner et høydepunkt. Så også denne gangen. Det er en egen opplevelse og snakke om, smake og dele vinopplevelser med de som produserer vinen.

Tre spennende viner som er tidstypiske for regionen er Liv 2014, Casa Do Arrabalde 2014 og Espinhosos 2014, men også Soalheiro Terramatter Alvarhino er et spennende alternativ.

Det er ikke lett å finne mange Vinho Verde viner på våre lokale vinmonopol. Men det burde være flere. De passer godt til norske sommerkvelder både som aperitiff, men også til skalldyr og fisk. Jeg liker rene smaker som kombineres med vin der de beste smakene både fra råstoffene og vinen kommer til sin rett.

To gode Vinho Verde viner som passer godt til fisk er Vercoope Via Latina Alvarinho 2014 og Via Latina Loureiro 2014. Den første en vin med mye fylde og friskhet. Duft av sitrus og aprikos med hint av urter. Vinen er laget på 100 % Alvarinho druer. Den andre med mye friskhet. Aromabilde preget av eple, pære og sitrus. Vinen er laget på 100 % Loureira druer. Ingen av vinene er laget på fat. Modne nok til å drikkes nå, men kan også lagres noe.

Portugal er et vinland som noen ganger står i skyggen av Frankrike og Italia. Det burde ikke være slik. Portugal har mange spennende viner som bør oppdages av flere. Det produseres gode kraftfulle rødviner som passer godt til norske sommermåneder der grilling av kjøtt er aktuelt.

La oss heller ikke glemme portvin som kan kombineres med sjokolade eller en ostetallerken på slutten av et måltid. Et første møte med portvin for de som aldri har smakt disse edle dråper kan være et glass av Quinta De La Rosa Finest Reserve. Godt balansert portvin som toppes med en flaske utformet slik at drikkens karakter og farge fremheves.

Bologna er hovedstaden i Emilia Romagna i det nordøstre Italia og er landets sjuende største by samt en av de best bevarte middelalderbyene. Den « lærde» byen Bologna regnes for å være Italias kulinariske hovedstad og har et av verdens eldste universiteter, grunnlagt i 1088. Et kjennetegn for byene er de mange arkadene som til sammen måler 4 mil og som gjør at du kan vandre tørrskodd, shoppe eller spise på en av de mange uteserveringene året rundt. Om sommeren beskytter de mot sol og varme, om vinteren mot vind og snø.

Verdens lengste arkade strekker seg 3,5 kilometer opp til klosteret San Luca som ligger ved foten av Apeninnene. Herfra får du en fantastisk utsikt over byen, som blir ekstra rød i det mørke skumringslyset. Ved siden av at Bologna, også er kjent som « La Grassa» – den fete byen, har den i tillegg et tredje navn, nemlig «la Rossa» som noen mener skyldes fargen, mens andre mener kommer av at byen regnes som venstreorientert.

I Bologna har tiden stått stille. Du får fortsatt servert retter slik de alltid har vært tilberedt, uten særlig påvirkning utenfra.

Bologna kalles med rette den « fete» byen, med henvisning til de kulinariske rettene og tradisjonene. Pasta Bolognese, tortellini, mortadella og salami er noen av de mest kjente delikatessene som stammer herfra. Men faktum er at denne vakre byen byr på enda flere delikatesser.

dsc01605

At mat er dødsseriøst i Italia er ingen nyhet, men i Bologna kan man uten å overdrive si at matkulturen er blitt en institusjonalisert kunstart.

I følge Bologna Delegation of the Accademia Italiana della Cucina skal en tagliatelle – den brede båndpastaen – være eksakt 8 millimeter bred etter at den er kokt og klar til å legges på tallerken. Dette ble slått fast 16. april 1972 i Bolognas handelskammer for å varemerkebeskytte byens utpregede matretter.

Byen har to høye tårn som er som merkebøyer til sjøs. Du vil alltid vite hvor du er i byen når du tar en titt opp for å se etter tårnene.

Det høyeste tårnet (Ansinellitårnet) var i følge en måling i 1972 98,16 m høyt. I dag har det visst nok sunket litt. Det samme gjelder tvillingtårnet (Garisenda) som er 48 m høyt. Familiene Ansinelli og Garisenda kjempet en gang i tiden om å synliggjøre sin rikdom ved å bygge tårn. I dag ville det være Rolex-klokker, en Ferrari eller tilsvarende som kunne fortalt omgivelsene om sin rikdom.

Med korte avstander ut av byen når du ost og skinkebyen Parma. Legg inn et stopp hos Factori del Prosciuttifico Conti di Parma. Eller kjør innom balsamicoeddik-byen Modena, som også er fødebyen til en av verdens største tenorer, nemlig Luciano Pavarotti. Pavarotti har for øvrig fått et teater oppkalt etter seg i byen.

dsc01580

Besøk og smak vin hos produsentene Winery Paltrinieri Lambrusco di Sorbara I Modena, Cantina Umberto Cesari ved byen Castel San Pietro eller vingården Cantina la Moretti ved Parma for vinsmaking og en deilig lokal lunsj. Hyggelige og anerkjente vingårder med fantastisk personlig service og hyggelige priser, hvis du vil ta med litt vin hjem.

dsc_0553

dsc01595

dsc01624

Jeg husker godt glade studentdager, selv om det er lenge siden nå. Noe av gleden ble ytterligere forsterket av inntak av mye, ja mange vil kanskje si for mye, vin. Ofte var den ungarsk. Ikke fordi den var spesielt god, men den var billig….

Jeg husker godt glade studentdager, selv om det er lenge siden nå. Noe av gleden ble ytterligere forsterket av inntak av mye, ja mange vil kanskje si for mye, vin. Ofte var den ungarsk. Ikke fordi den var spesielt god, men den var billig. Spesielt huskes Feteasca. Ja, den het bare det, til tross for at det er navnet på en drue som ble og blir mye brukt i Øst-Europa. Den kostet 8,75 for en helflaske, og ble fortært i kassevis.

dsc00345

Så når jeg i dag hører om ungarsk vin, tenker jeg Feteasca eller Egri Bikavér, og dømmer hele det tidligere Øst-Europa nord og ned. Jeg glemmer at masseproduksjonen av vin som fant sted under tiden med kommunistisk planøkonomi, i stort var beregnet på det sovjetiske markedet, og kvaliteten deretter. Ting er annerledes nå, og det skulle jeg snart få erfare.

Omvendelsen fant sted ganske nylig, og manifesterte seg på en Ungarn-tur jeg ble invitert med på av Einar i Mat- og Vinglede. Min erfaring med landet begrenser seg til at jeg har hørt at Budapest er en flott by, og at Donau er blå. Bare én av disse tingene skulle vise seg å være riktig. Budapest er en flott by, og har mye å by på både for den kulturelt interesserte så vel for den som er mer interessert i bordets gleder. Undertegnede tilhører siste kategori, men fant også stor glede i å beundre arkitektoniske perler fra en svunnen og mer grandios tid. Det er mer enn tydelig at byen og landet er rikt på historie og dramaturgi verdig en Hollywood manusforfatter. I dag er byen stort sett et fredelig og komfortabelt sted å oppholde seg, selv om den nåværende statsminister Viktor Orbán har kommet med uttalelser som bekymrer vestlige statsledere. Dette merker man imidlertid lite til i en by som er glad i å feste og som setter pris på sine turister. Restauranter fra det enkleste til det mest luksuriøse, og det samme kan sies om hoteller, for ikke å snakke om spa-anlegg og muligheter for å bøte på det vellevnet mange av oss utsetter kroppene våre for. At Budapest også regnes som Europas rimeligste hovedstad, er heller ikke en ulempe for nytelsessøkende nordboere. Det er faktisk litt merkelig at ikke flere finner veien hit.

dsc_0064

Men det var vin vi var her for, og mine øyne ble åpnet under et besøk hos Bock i Villány. Et besøk våre kompetente guider fra Robinson Tours organiserte. Villány er den regionen i Ungarn med best rykte når det gjelder rødvin, og Bock er, så vidt jeg har forstått, blant det ypperste. Og, jeg ble virkelig slått i bakken av den kvaliteten de demonstrerte. Fra en relativt rimelig Bock Cuvée i klassisk Bordeaux-stil med 60% Cabernet Sauvignon, 30% Cabernet Franc og 10% Merlot, til den eksklusive Capella-vinen som kun blir produsert i de beste år, var det en opplevd kvalitet som overgikk mine forventninger mange ganger. At vingården i tillegg frister med en topp restaurant og et meget komfortabelt hotell med spa, gjør et besøk her til nesten en nødvendighet for den vin-interesserte. Villány ligger to til tre timers kjøring fra Budapest på flotte veier.

bock_korpince-06

Dette besøket førte til økte forventninger som heldigvis ble innfridd av viner fra Balaton, Eger og Tokaj. Faktisk åpenbarte det seg såpass mye positivt at det skal ikke bli lenge til neste besøk, for Ungarn viste seg fra sin beste side, og det er ingen tvil om at som vinland, bør det bli bedre kjent i Norge.